Jeg er keramiker, lærer og kunst- og uttrykksterapeut og bor og arbeider på Nesodden utenfor Oslo. Her arbeider jeg med ting som av og til blir til salgsvarer i mitt lille verkstedsgalleri. Og her holder jeg kurs for ulike målgrupper. Du kan lese mer om kursene her, og ta en titt i utstillingsvinduet for galleriet her.

Både når jeg arbeider med egne prosjekter og når jeg holder kurs, tar jeg i bruk ulike teknikker og materialer. Nedenfor beskriver jeg noen av disse teknikkene og tanker jeg har om dem.

RAKU

Selve ordet raku betyr glede eller nytelse, og stammer fra en av de store te-mestrene under Shogun-perioden i Japan i annen halvdel av 1500-tallet - Sen no Rikyu. De håndlagde, tilsynelatende enkle raku-brente koppene ble høyt skattet som del av zenbuddhismens te-seremonier. Målet var å fremelske nytelsen, og koppene skulle ligne naturens renhet og enkelhet. Man sier ofte at raku bærer med seg naturens skjønnhet.

Denne naturforskjønnelsen skjer ved en spesiell glasurbrenning utendørs, en prosess der alle naturelementene spiller inn. Prosessen kan sammenlignes med et overgangsritual der transformasjonen fra leire (jord) gjennom luft, ild og vann frembringer sitt helt særegne uttrykk.

Ulik annen brenning, åpnes ovnen ved topptemperatur (ca. 900-1000˚C). Det gir store temperatursvingninger og utgjør en risiko for at noe blir ødelagt (ofte sprekkdannelser). Værforhold innvirker også på resultatet. Er det for eksempel stor luftfuktighet og vind, vil oksyderingen skje raskere, noe som for eksempel kan bety kraftigere krakeleringer.

For meg ligger spenningen nettopp i det uforutsigbare, der jeg må gi slipp på kontroll, og hengi meg til den naturlige prosessen. Slik sett, er dette også en mental øvelse i å være i flyt med det som oppstår, en slags mindfullness- øvelse. Jeg blir både betatt og forundret over det som oppstår i øyeblikket, i møtet med leira, den intense varmen og flammene. I dette aner jeg noe om urfolks nærhet til naturen, som ligger der som en lengsel i meg. Kanskje er det slik for mange av oss? En lengsel etter å være mer i flyt med den stadig overraskende naturen. 

Jeg lar meg fascinere av det unike ved hver nye gjenstands ”fødsel”, der jeg ofte gjenkjenner naturfenomener. Noe kan ligne is-tegningene på vannpyttene en tidlig vårdag. Eller fjellbjørkas karakteristiske bark. Jeg kan også fortrylles av detaljer, ofte de små krakkeleringene, som om de var runetegn med et eget budskap. Jeg bergtas i det hele tatt av denne fremstillingsmåten som overrasker meg gang på gang.

En tidligere kursdeltaker beskrev rakuprosessen som en slags rytmisk dans:

“Med tangen som en forlenget arm, løfter jeg bestemt, men varsomt, en og en glødende gjenstand ut, og ned i ståldunkene, temmelig raskt, men ikke så raskt at jeg risikerer å glippe dem. Innimellom lar jeg tangen hvile et sekund eller to, tar en håndfull sagflis og drysser ned i dunkene, slik at flammene får nok fôr - en vekselvis rytmisk bevegelse, før de fulle grytene forsegles med et lokk, og gråsvart røyk siver ut fra lokkets kanter - da er denne forestillingen over… i hvert fall første akt.”

MILE-BRENNING I TØNNE

I likhet med rakubrenningen, er også mile- brenning en utendørs brenning. Her setter man kun en brenning av gangen, og det er en mye langsommere brenning enn rakubrenningen. Gjenstandene blir også liggende i timevis og brenne eller ose, til det kun er aske igjen.

I tidligere tider gravde man groper i jorda, der man pakket gjenstandene tett i tett,  og dekket med tørt torv og lignende. Dette er fortsatt en vanlig framstilligsmåte i enkelte såkalte primitive kulturer (for eksempel ved framstillingen av tradisjonelle vannkrukker).

I stedet for å grave groper, bruker jeg gamle oljetønner som fylles med en blanding av tørt gress, kvist, pellets, sagflis osv. Jo tettere pakket, desto mindre oksygen slipper til, og desto mørkere blir gjenstandene. Resultatet blir alt fra helt svarte, til brunlige eller blåaktige og hvite toner. Tilsetning av salter, oksider og metaller avgir også farge. Likeledes kan naturmaterialer som tang, skjellsand og lignende gi fargenyanser.

GLITTING

Mange av mine keramiske arbeider er “glittet” i flere omganger under tørkeprosessen. Når leira er lærhard, polerer jeg gjenstanden med en glatt stein. Steinen har jeg funnet i strandkanten på vakre Jomfruland. Jeg liker å tenke på å tenke på bølgenes gjentatte bevegelser over denne steinen, når den så ligger der i min hånd som en repeterende bevegelse på leirkrukken.

En slik bearbeidingen gir den uglaserte overflaten en blank og vakker hud. Når arbeidet er brent, kan effekten forsterkes ved å gni bivoks på den ferdige gjenstanden.

NAKED RAKU  

Naken raku sies å ha oppstått som en feiltakelse, da den tiltenkte glasuren ikke festet seg og falt av i store flak. I dag er dette fenomenet et mål i seg - at glasuren i større eller mindre grad flasser av etter reduksjonen - fordi man kun ønsker avtrykkene fra krakeleringene. Dette er en møysommelig prosess

Først og fremst fordrer det at gjenstanden er glittet på forhånd. For å hindre at glasuren skal feste seg, påføres en spesiell type begitning som underlag. Når begitningen er tørket, kan glasuren påføres varsomt (slik at den dekker begitningen, uten å gni den av). Etter brenningen, skrapes glasuren av (den som ikke allerede har falt av). Til slutt må begitningen fjernes. Den har en tendens til å feste seg som et slags ”mel-lim”, så den trenger en skikkelig skrubb.

Det tar med andre ord tid og krefter å ”kle av” disse skapningene.